Karbonlandbruk: En ny inntektskilde for bønder?

7 ting å vite om EU-sertifisering av karbonfjerning.

Karbonlandbruk er en tilnærming til landbruk som har som mål å dempe klimaendringer ved å binde karbon i jord og vegetasjon. Det innebærer å implementere landbrukspraksis som fremmer karbonbinding, for eksempel bevaring av jordbearbeiding, dekkeavling og agroskogbruk. De siste årene har karbonlandbruk vunnet popularitet som en måte for bønder å tjene ekstra inntekt ved å selge karbonkreditter. Disse kredittene representerer mengden karbon som har blitt fjernet fra atmosfæren og lagret i jorda eller vegetasjonen. I den europeiske union (EU),
karbonfjerning kan sertifiseres i henhold til visse standarder, som er utformet for å sikre at kredittene er ekte og verifiserbare. I denne artikkelen vil vi utforske 7 ting du trenger å vite om EU-sertifisering av karbonfjerning og hvordan det kan være til nytte for bønder.

1. Hva er karbonfjerning og hvorfor er det viktig for klimaet?

EU har forpliktet seg til å nå klimanøytralitet innen 2050 for å sikre en levedyktig fremtid på vårt kontinent og vår planet. Den første og mest presserende prioriteringen er reduksjon av EUs klimagassutslipp (GHG). Samtidig må EU kompensere for restutslipp som ikke kan elimineres, ved å skalere opp karbonfjerning, eller med andre ord ved å fjerne karbondioksid (CO2) fra atmosfæren. Dagens forslag til sertifiseringsordning for karbonfjerning er et viktig verktøy for å nå dette målet.

Å fjerne flere hundre millioner tonn CO2 fra atmosfæren vil bli stadig mer nødvendig for hvert år. Karbon kan fjernes og lagres på tre brede måter:

• Permanent lagring: industrielle teknologier som BECCS (bioenergi med karbonfangst og lagring) eller DACCS (Direct Air Capture with Capture and Storage), fanger karbon fra luften enten indirekte (gjennom prosessering av biomasse når det gjelder BECCS) eller direkte (i tilfelle av DACCS) og lagre den i en stabil form;
• Karbonlandbruk: karbon kan lagres naturlig på land gjennom aktiviteter som forbedrer karbonfangst i jordsmonn og skog (f.eks. agroskogbruk, skogrestaurering, bedre jordforvaltning), og/eller reduserer utslipp av karbon fra jord til atmosfæren (f.eks. restaurering av torvmark). Karbonoppdrettsaktiviteter bidrar til å nå EUs ambisiøse mål på -310 millioner tonn CO2 netto fjerning i sektoren arealbruk, endring av arealbruk og skogbruk (LULUCF);
• Karbonlagring i produkter: atmosfærisk karbon fanget av trær eller industrielle teknologier kan også brukes og lagres i langtidsholdbare produkter og materialer, for eksempel trebaserte eller karbonatbundne byggematerialer.

EU-kommisjonens forslag dekker ikke fangst av fossilt karbon for lagring (CCS) eller Utilization (CCU). Disse teknologiene hjelper til med å resirkulere eller lagre fossile CO2-utslipp, men de fjerner ikke karbon fra atmosfæren.

2. Hva foreslår Kommisjonen med dette initiativet?

Forslaget tar sikte på å akselerere utplasseringen av karbonfjerning av høy kvalitet, bygge tillit hos interessenter og industri ved å motvirke grønnvasking, og muliggjøre et bredt utvalg av finansieringsalternativer. For å nå disse målene foreslår Kommisjonen et første EU-omfattende frivillig sertifiseringsrammeverk for karbonfjerning. Dagens forslag fastsetter krav til tredjepartsverifisering og sertifisering av karbonfjerning, styring av sertifiseringsordninger og registrenes virkemåte. Disse bestemmelsene vil videre sikre åpenhet og troverdighet i sertifiseringsprosessen.

Karbonfjerning, under dette forslaget, kan og må gi klare fordeler for klimaet, samt bevare eller styrke andre miljømål. Spesifikt må karbonfjerningsaktiviteter oppfylle fire QU.A.L.ITY kriterier:

• Kvantifisering: karbonfjerningsaktiviteter må måles på en nøyaktig måte og gi entydige fordeler ved karbonfjerning. Den ekstra karbonfjerningen som genereres av en aktivitet (i forhold til en basislinje) bør oppveie eventuelle klimagassutslipp som ble produsert som en konsekvens av gjennomføringen av aktiviteten over hele livssyklusen. “Netto karbonfjerningsfordel” bør kvantifiseres på en robust og nøyaktig måte. I sammenheng med karbonlandbruk kan kvantifiseringen av netto karbonfjerningsgevinst gjøres kostnadseffektivt ved å utnytte empiriske data, fjernmålingsteknologier (f.eks. Copernicus) og svært nøyaktige modeller basert på maskinlæring og kunstig intelligens. Innhenting av klimarelevante data som er kompatible med elektroniske kart, vil også i betydelig grad bidra til å forbedre kvaliteten på nasjonale klimagassinventarer for LULUCF-sektoren (Land Use, Land Use Change and Forestry), og forbedre kvaliteten på skogovervåkingsaktiviteter i tråd med de kommende forslag til forskrift om Skogovervåking.
• Addisjonalitet: karbonfjerningsaktiviteter må gå utover standard praksis og det som kreves av loven. Den foretrukne måten å bevise addisjonalitet på er å sette en “standardisert” grunnlinje som nøyaktig gjenspeiler standardpraksisen og de regulatoriske og markedsforholdene som aktiviteten finner sted under. En standardisert grunnlinje muliggjør en kostnadseffektiv og objektiv demonstrasjon av addisjonalitet, og har også fordelen av å anerkjenne den tidlige innsatsen til landforvaltere og industrier som allerede har engasjert seg i karbonfjerningsaktiviteter i fortiden. For å sikre ambisjon over tid, bør den standardiserte grunnlinjen oppdateres periodisk.
• Langtidslagring: karbonfjerningsaktiviteter må sikre at karbonet som fjernes lagres så lenge som mulig, og risikoen for utslipp av karbon skal minimeres. Sertifikatene vil tydelig redegjøre for varigheten av karbonlagring, og skille permanent lagring fra midlertidig lagring. Risikoen for utslipp varierer mellom karbonfjerningsaktiviteter. Derfor må risikoen overvåkes og reduseres, og operatører bør holdes ansvarlige gjennom spesifikke ansvarsmekanismer dersom karbon slippes ut. I tillegg bør sertifikater åpent ha en utløpsdato som avhenger av risikoen for utslipp som er spesifikk for hver type karbonfjerning. På denne måten skiller forslaget teknologier som sikrer permanent lagring av karbon (og som ikke skal ha noen utløpsdato) fra midlertidig karbonfjerning (f.eks. fra karbonoppdrett og karbonlagring i produkter). Takket være disse reglene vil tilbydere av midlertidig karbonfjerning være underlagt mer realistiske forpliktelser som ikke hindrer opptak, og samtidig vil de ha insentiv til å fortsette karbonfjerningsaktiviteten for å bli sertifisert igjen.
• Bærekraft: aktiviteter for fjerning av karbon må ha en nøytral innvirkning på, eller generere en medgevinst for, andre miljømål som biologisk mangfold, klimatilpasning, reduksjon av klimagassutslipp, vannkvalitet, null forurensning eller sirkulær økonomi. Industrielle løsninger som BECCS må for eksempel ikke føre til uholdbar etterspørsel etter biomasse. Kommisjonen vil prioritere utviklingen av skreddersydde sertifiseringsmetoder for karbonoppdrettsaktiviteter som gir betydelige fordeler for biologisk mangfold. Samtidig bør ikke praksiser, som skogsmonokulturer, som gir skadelige effekter for biologisk mangfold, være kvalifisert for sertifisering.

For å sikre det ovennevnte, bør alle karbonfjerningsaktiviteter overholde minimumskravene til bærekraft som vil bli definert i de kommende metodikkene. I tillegg skal sertifiseringsmetodikkene så mye som mulig stimulere til generering av bifordeler som går utover minimumskravene til bærekraft, spesielt når det gjelder biologisk mangfold og økosystemer. Disse tilleggsfordelene vil gi mer økonomisk verdi til de sertifiserte karbonfjerningene og vil resultere i høyere inntekter for operatørene og vil være mer attraktive for investorer. Forslaget angir prosessen der Kommisjonen, med støtte fra en ekspertgruppe, vil oversette disse kvalitetskriteriene til detaljerte sertifiseringsmetoder som er skreddersydd for de ulike egenskapene til de ulike karbonfjerningsaktivitetene.

3. Hvordan vil dette forslaget støtte karbonlandbruk og biologisk mangfold?

Karbonlandbruk inkluderer oppdrettspraksis som fjerner CO2 fra atmosfæren og bidrar til klimanøytralitetsmålet. Sertifisering vil muliggjøre mer effektive belønninger for karbonlandbruk, enten via Common Agricultural Policy (CAP) eller andre offentlige eller private initiativer.

Karbonlandbruk øker karbonbindingen samtidig som det ofte gir viktige medfordeler for biologisk mangfold og andre økosystemtjenester. Et illustrerende eksempel er gjenfukting av torvmarker: å heve grunnvannsspeilet har flere fordeler ettersom det bidrar til å redusere CO2-utslipp, bevare biologisk mangfold, tilby økosystemtjenester knyttet til vannrensing og hjelpe til med flomkontroll og tørkeforebygging, mens avveininger som følge av tapet av jordbruksarealer kunne adresseres gjennom støtte til paludikultur (oppdrett under våte forhold). Andre eksempler på karbonoppdrettspraksis inkluderer:

• Skogplanting og gjenplanting som respekterer økologiske prinsipper som er gunstige for biologisk mangfold og forbedret bærekraftig skogforvaltning, inkludert biologisk mangfoldvennlig praksis og tilpasning av skoger til klimaendringer
• Agroskogbruk og andre former for blandet jordbruk som kombinerer treaktig vegetasjon (trær eller busker) med plante- og/eller dyreproduksjonssystemer på samme land;
• Bruk av fangvekster, dekkvekster, bevarende jordbearbeiding og økende landskapsegenskaper: beskytte jordsmonn, redusere jordtap ved erosjon og forbedre jordorganisk karbon på nedbrutt dyrkbar mark;
• Målrettet omlegging av kulturmark til brakk eller av brakklagte arealer til permanent grasmark.

Med sertifisering i tråd med dagens forslag kan karbonoppdrett tilby en ny inntektskilde for bønder, skogbrukere og landforvaltere. Karbonfjerningsaktiviteter har et sterkt potensial for å levere vinn-vinn-løsninger for bærekraft.

4. Hvordan kan karbonfjerningssertifikater brukes?

Karbonfjerningssertifikatene kan brukes til resultatbaserte belønninger av private eller offentlige kilder. Her er flere eksempler:

• Matselskaper kan belønne bøndene for høyere karbonfjerning som følge av mer karbonlagring i jordsmonn eller andre klimavennlige praksiser som agroskogbruk. Mens bøndene vil dra nytte av tilleggsinntekter, kan matselskaper på en troverdig måte dokumentere sitt karbonavtrykk. Det blir lettere for forbrukere og investorer å sammenligne matselskapenes klimapåstander takket være harmoniserte sertifiseringsregler.
• Offentlige myndigheter eller private investorer som ønsker å finansiere innovative karbonfjerningsprosjekter eller skaffe karbonfjerning – for eksempel gjennom omvendte offentlige auksjoner eller forhåndsmarkedsforpliktelser – kan bruke sertifiseringsreglene til bedre å sammenligne tilbudene og belønne prosjektene basert på mengden av de sertifiserte fjerningene .
• Regionale myndigheter kan finansiere etablering eller utvidelse av naturparker gjennom salg av karbonfjerningssertifikater, og tjene penger på både klima- og biologisk mangfold.
• Byggefirmaer eller eiendomseiere som investerer i langsiktig bruk av mer bærekraftige byggematerialer, som fjerner og lagrer karbon – for eksempel trebaserte – kan tjene ekstra inntekter gjennom salg av karbonfjerningskreditter. Merkeprogrammer for bærekraftige byggematerialer kan like godt ha fordel av harmoniserte sertifiseringsregler.
• Karbonfjerningssertifikatene kan brukes til resultatbasert finansiering under EU-programmer, som for eksempel den felles landbrukspolitikken eller Innovasjonsfondet, eller statsstøtteordninger fra medlemslandene.
• Sertifikatene kan også øke åpenheten i private markeder, for eksempel i sammenheng med CORSIA-mekanismen (Carbon Offsetting and Reduction Scheme for International Aviation) for utligning av internasjonale utslipp fra luftfart.
• Karbonfjerningssertifikatene kan også hjelpe offentlige og private organisasjoner med å sikkerhetskopiere troverdige påstander om fjerning av karbon og oppfylle interessentenes høye forventninger om at karbonfjerning ikke skal brukes til grønnvasking, i tråd med Corporate Social Responsibility-direktivet og tilhørende standarder for bærekraftsrapportering.

Dermed vil forslaget skape nye inntektsmuligheter for industrier som tar i bruk karbonfjerningsteknologier eller utvikler langvarige karbonlagringsprodukter, og for landforvaltere som engasjerer seg i innovative karbonoppdrettspraksis. Det vil imidlertid ikke være mulig å bruke de sertifiserte karbonfjerningene for samsvar med EUs kvotehandelssystem.

5. Hvordan vil sertifiseringsmetodikkene bli utviklet?

Ettersom karbonfjerningsaktiviteter medfører ulike fordeler og risikoer, kan det ikke finnes en metode som passer alle for å sertifisere hver av dem. Kommisjonen vil derfor gradvis utvikle sertifiseringsmetoder som er skreddersydd for de ulike aktivitetene for fjerning av karbon. Disse karbonfjerningsaktivitetene vil bli valgt basert på avbøtende potensial, kapasitet til å levere miljømessige fordeler, den tekniske beredskapen og/eller robustheten til eksisterende overvåkings- og rapporteringsmetoder.

Utviklingen av sertifiseringsmetodikkene vil bli underbygget av grundige forberedende prosesser, som bygger på erfaringene fra eksisterende sertifiseringsprotokoller, og i nært samråd med en ny ekspertgruppe for karbonfjerning og alle interesserte parter. Denne ekspertgruppen vil omfatte personer med spesiell ekspertise innen karbonfjerning, samt representanter fra akademia, industri, sivilsamfunn, medlemsstatenes kompetente myndigheter og andre offentlige enheter. Den vil bestå av rundt 70 medlemmer og møtes minst to ganger i året. Det første møtet er planlagt i første kvartal 2023.

6. Hvordan vil den frivillige sertifiseringen av karbonfjerning fungere i praksis?

Forslaget krever tredjepartsverifisering og sertifisering av samsvar med karbonfjerning med QU.ALITY-kriteriene og de relaterte sertifiseringsmetodikkene. I praksis vil dette kreve følgende trinn:

• en operatør søker om en sertifiseringsordning godkjent av Kommisjonen
• et uavhengig sertifiseringsorgan utfører periodiske revisjoner av karbonfjerningsaktiviteten for å verifisere samsvar med kvalitetskriteriene og, hvis positivt, utsteder det et samsvarssertifikat
• sertifiseringsordningen registrerer sertifikatet og sertifisert “netto karbonfjerningsfordel” generert av karbonfjerningsaktiviteten i et offentlig register.

Forslaget krever at all relevant informasjon om de sertifiserte fjerningene skal være offentlig tilgjengelig. Dette vil bidra til å forhindre risikoen for dobbelttelling og svindel, og vil også hjelpe leverandørene av karbonfjerning med å få tilgang til ulike typer finansieringsmuligheter.

7. Hva er forskjellen mellom karbonkompensasjon og karbonfjerningssertifikatene produsert under EUs rammeverk?

Motregning er når en organisasjon kompenserer sine klimagassutslipp ved å kjøpe karbonkreditter for å finansiere utslippsreduksjoner eller karbonfjerning andre steder. Imidlertid kommer det store flertallet av karbonkreditter som handles i dag faktisk fra utslippsreduksjoner og ikke karbonfjerning.

Et sertifikat for fjerning av karbon er imidlertid en anerkjennelse av at en aktivitet gir karbonfjerning av høy kvalitet i samsvar med kvalitetskriteriene og sertifiseringsprosessen angitt i dagens forslag. Derfor er forskyvninger bare en av de mulige bruksområdene for karbonfjerningssertifikatene.

Kommende EU-lovgivning vil dekke spesifikk bruk av forskyvninger. For eksempel vil EUs bærekraftsrapporteringsstandarder definere hvordan organisasjoner kan rapportere om klimamål og klimaprestasjoner.

Les hele artikkelen: https://ec.europa.eu/commission/presscorner/detail/en/qanda_22_7159